Tekst: Michael Hundeide.

Fra fredag 5. juli til søndag 7. juli var Miljøsenteret på Runde vertskap for et internasjonalt arbeidsseminar om harmonisering av vannforvaltningsutdanningen i 5 land fra det tidligere Sovjet. Professor Harsha Ratnaweera leder det internasjonale prosjektet, og over en kopp kaffe på kafeen ved Miljøsenteret forteller han mer om prosjektet…

«Water harmony» er navnet på et universitetssamarbeidsprosjekt som startet i 2011 og som involverer 8 universiteter fra i alt 5 land: Ukraina, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Norge. Det er Universitetet for Miljø og Bio vitenskap på Ås som er vertskap for prosjektet.

Prosjektet har et budsjett på 6 mill. NOK med en tidsramme på 3 år, og er finansiert av Norske UD via SIU (the Norwegian Centre for International Cooperation in Higher Education) ved Universitetet i Bergen.

Foran meg i kafeen på Runde Miljøsenter sitter professor Harsha Ratnaweera, som har avsett et ledig øyeblikk i en ellers hektisk konferansedag for å forklare hva arbeidsseminaret og det generelle prosjektet dreier seg om.

Han forteller at prosjektet handler om harmonisering og kvalitetssikring av utdanning innen vannressursforvaltning, samt rensing av vann og avløp. Alle de 8 involverte universitetene i prosjektet har studenter på Bachelor, Master og PhD nivå, og en av de viktigste målsetningene er å utvikle utdanningsplaner innen disse fagene, dvs forelesningsrekker, labkurs og såkalt «e- learnining» dvs. langdistanselæring via Internett. Et annet mål er å utarbeide en felles lærebok innen disse 3 modulene, dvs. vannressursforvaltning, rensing av drikkevann og rensing av avløpsvann.

-Vi forsøker å dele informasjon om hvordan vann, vannforvaltning og avløpssittuasjonen er i de forskjellige landene, og fra det forsøker vi å lage en slags «fasit» basert på de beste erfaringene, forteller Ratnaweera. Det er slett ikke slik at rike Norge alltid har de beste løsningene, tvert imot lærer nordmennene og -kvinnene på seminaret en hel del om metoder som gjøres bedre i de tidligere Sovjetnasjonene. Et eksempel er labpraksisene som er mye mer strukturert hos dem enn hos oss. De har nok en mye mer autoritær «top- down» utdanning- og undervisningskultur enn det vi har, og noen ganger kan det også ha sine fordeler, hevder Ratnaweera.

Fire møter arrangeres hvert år på prosjektet, og ett av dem holdes i Norge. I år falt valget på Runde Miljøsenter, og det er slett ingen tilfeldighet. Ratnaweera forklarer at de ønsket å finne et sted som har oppdaterte og gode miljøløsninger på de utfordringene som de interesserer seg for på prosjektet. Han forklarer at Miljøsenteret på Runde sånn sett på mange måter fungerer som et case studie, i og med at man her f.eks. har funnet fram til gode løsninger på hvordan svart og grått avløpsvann separeres, og ikke minst det at alle toalettene er vakuumtoaletter, noe professoren synes er interessant. Deltagerne på seminaret er også svært opptatt av selve bygningen på Miljøsenteret som har det aller nyeste innen miljø og energiøkonomisering, løsninger som ikke ennå eksisterer i mange av landene deltakerne kommer fra.

Jeg ber professoren forklare forskjellen på svart og grått avløpsvann, og får en forelesning om hvordan avløpsvann håndteres i Europa. Jeg får vite at det vanlige i de store byene er at avløpsvann fra toalett, dusj og vask blandes med regnvann i store rør. Et neste, og mer avansert stadie er at man bygger separate rør til regnvann slik at husholdningsavfallsvann separeres fra regnvann, som jo kan brukes fordi det så og si er rent. Problemet er at det er meget dyrt å bygge nye rør. En tredje løsning er at man separerer svart vann fra toalettene og gråvann som er alt annet. Det meste av forurensningen kommer fra det svarte toalett avløpsvannet. 90 % av forurensningen kommer fra svartvann som utgjør bare 5% av det generelle avløpsvannet. Det er denne siste løsningen man har satset på ved Miljøsenteret på Runde, hvor svartvannet puttes i en stor container, mens gråvannet har lite forurensning, og kan dermed filtreres og sleppes ut. Separering mellom svart og gråvann blir også billigere.

På spørsmål om hvilke utfordringer de støter på i prosjektet svarer Ratnaweera at språk nok er en av de største utfordringene. Mange kan ikke engelsk og det meste av seminaret foregår på russisk. Når de har norske eller andre ikke-russisktalende deltakere trenger de oversettere.

En annen utfordring er tungrodde og autoritære beslutningsprosesser i de tidligere Sovjetiske statene. Noen av deltagerne på seminaret er rektorer og dekaner på sine respektive universiteter, men likevel er de på et for lavt administrativt nivå for å fatte relevante beslutninger som kan bidra til å endre pensum og fagsammensetningen på et universitetsstudium. Ofte er det ministeren som må godkjenne relevante beslutninger. Vi får også høre at avstanden mellom lærer og student er mye større i de russisktalende landene enn hos oss.

På spørsmål om hva slags jobber studentene vil få som tar denne utdanningen svarer professoren: Ledere for renseanlegg, kommunal forvaltning, vannforvaltere. De kan også få jobber i industrien, eller bli konsulenter for de som driver utvikling av renseanlegg eller ekspansjon av renseanlegg. Det finnes flere muligheter.

Jeg spør også professoren om hva slags utviklinger og tekniske forbedringer som har skjedd i disse landenes vannhåndtering i løpet av de siste 30 åra. Svaret jeg får er ganske nedslående men likevel interessant. Det viser seg nemelig at etter Sovjets fall har ting stort sett bare blitt verre når det gjelder håndtering av vann. Den sentraliserte finansieringen har opphørt, og dermed har særlig avløpsanleggene blitt nedprioritert over hele linja. Fullt så ille er det ikke med drikkevannshåndteringen, for når drikkevannet blir dårlig da går det mer direkte ut over politikerne. I tillegg kommer at universitetene i disse landene generelt sett har fått dårligere råd, og dermed brukes 30 års gammelt utstyr til å utdanne morgendagens vannforvaltere. Et unntak fra denne begredelige utviklingen ser ut til å være Hviterussland hvor det fremdeles er mye nytt utstyr og sentraliserte penger i omløp.

En positiv tendens som påpekes av professoren, er imidlertid at det i dag er mange flere som forstår engelsk enn tidligere, og det er en fordel , for da har de tilgang på engelskspråklig vitenskapelig litteratur.

Helt på tampen av samtalen spør jeg professoren om det bare er en myte at vi i Norge har verdens beste drikkevann?

Om ikke verdens beste, så er drikkevannet i Norge blant de beste i Europa er kortversjon av svaret jeg får fra professoren. Myten om det norske drikkevannet bekreftes med andre ord langt på vei. I tillegg får jeg også vite en hel del andre interessante ting om vannet i springen:
*I motsetning til i resten av Europa hvor drikkevannet stort sett kommer fra grunnvann, kommer det norske drikkevannet fra elver og innsjøers overflatevann.

*Det viktigste problemet vi har i Norge når det gjelder drikkevannet er en type brun misfarging som skyldes humuspartikler. I følge professoren er dette stort sett bare smak og behags-problemer, skjønt noe mer alvorlig blir det når disse humuspartiklene binder seg med klor. Da dannes en kjemisk forbindelse som kan være helseskadelig. I og med at klor ofte brukes til rensing av drikkevann er dette et problem. Måten kjemikerne og vannforvalterne løser det på er at de bruker gassen ozon eller UV-stråler til å fjerne humuspartiklene.

 Professor Harsha Ratnaweera. Foto: Michael Hundeide.

Professor Harsha Ratnaweera. Foto: Michael Hundeide.

 Plan over sanitæranlegg på Miljøsenteret. Ikke alt er på plass ennå, men toalettsystem som separerer ut svartvann er på plass.

Plan over sanitæranlegg på Miljøsenteret. Ikke alt er på plass ennå, men toalettsystem som separerer ut svartvann er på plass.